Jeg vil gi dere framtid og håp [podkast 1]

Hjertelig velkommen til en ny podkastserie! Gjør verdens kaos våre liv kaotiske? Kan vi leve gode liv, finne den veien vi er ment å gå i livet? Når en vei sluttes, hvordan finner vi den nye veien? Jeg tror vi alle har et oppdrag på jorda, og at vår reise nå ekspanderer fordi verden er slik den er.

Her finner du mer om Holipa:

Vil du lytte eller lese Holipaboken:

For deg som er interessert i å jobbe med meg i network marketing:

Kjære deg. Du er kommet til verden for å være her nå. Dette er ingen tilfeldighet. Dine strev, det du har stått i og det du har stått i, det er en ende på alt, en sesong avsluttes og en ny sesong starter.

Kjære Gud. Hvordan kan vi gå veien i denne verden når så mange har det så vanskelig? Hvordan kan vi finne gleden?

Gleden er her, likesom freden. På innsiden av dere.

Du trenger bare en podkast hørte jeg for lenge siden. Jeg visste ikke hva denne ene podkasten var. Men nå så føles det som dette er starten på noe nytt, en ny sesong, en ny reise. Vi mennesker har endret oss, og nå – nå føler jeg at tiden er her hvor vi skal gå, på en ny vei, leve sammen på en ny måte, for de som er klare for det. Det er som et fengsel hvor døren åpnes, og samtidig så blir – eller kan vi bli – «lurt» til å leve som i et fengsel, sittende å vente på den neste grusomheten eller at livet skal bli verre i en eller annen form. Kan vi velge noe annet? Kan vi velge gleden nå? Kan miraklene skje fordi vi velger å gå?

Vi lar oss ikke stoppe, men vi går, bruker våre talenter, hjelper hverandre, og i den formen som passer for enhver av oss. Vi har forskjellige oppdrag på jorda, og utførelsen av dette oppdraget starter med den vi er. Hvem er vi? Gud, du former oss, vår karakter.

Identitet.

Jeg lytter.

Å være våken i dagens verden.

Å velge noe annerledes.

Å tro.

Å snakke om sin tro.

Å støtte andre som også tror. Fellesskapet.

Redselen for å snakke om troen.

Vil jeg miste noe om jeg forteller hvem jeg er.

Kan jeg gjøre flere ting på samme tid.

Hvem er jeg nå?

Jeg er ikke den samme som jeg var for fire måneder siden.

Kjære Gud. Veiled meg. Gi meg visdom til å utføre mitt oppdrag på en måte som behager deg og som hjelper de jeg er ment å hjelpe på jorda.

Gi meg styrke til å stå i det. Til å ta imot det som kommer mot meg. Til å endre på det som skal endres på. Til å leve slik du vil jeg skal leve. Til å gjennomføre og til å realisere det som er blitt vist meg i mange år.

Det er koblingen mellom det å være en som setter Gud først og til og samtidig være en businesskvinne. Jeg vil ikke unnskylde meg og si at det er vanskelig i Norge når jeg vet at mange gjør det i andre land. Det er også mulig her. At jeg tiltrekker meg, at du sender til meg de menneskene som ikke synes dette er et problem eller som er villig til å bli utfordret. At jeg kan være en kvinne som setter Gud først, og snakker høyt om det – og samtidig skape det som jeg er vist.

Vår verden er slik nå, at så mye tror jeg vil endres, og de som går foran, som brøyter vei i det vi ikke vet hva vi brøyter til, annet enn at det kjennes slik at det skal gjøres, enten det føles enkelt eller vanskelig, og kanskje spesielt når det kjennes så smertefullt å gå den veien, at hvis vi visste hvordan det kom til å bli, så kanskje vi hadde sagt «nei takk.»

Men valget er allerede tatt, jeg er allerede med Gud, dette er det beste som har hendt meg, og uansett hvor mange som vil si, tenke eller tro at jeg er på ville veier, så kjære Gud – så er det nå jeg endelig kjenner jeg er på en fredfull vei, full av kjærlighet – og ja, akkurat nå en utfordrende vei. Men jeg er ikke på jorda for å gå den lette vei, det er ikke det du har trent meg til å gjøre. Jeg er formet over mange år, og det er jeg ikke alene om.

Så kjære deg, som er her, hvis du vil gå sammen med meg, så er jeg her. Hvordan da tenker du kanskje? Ja hva er du klar for? Vet du, det kjennes så merkelig for meg å snakke om Gud i en setning, for så i neste setning og invitere deg med inn i en verden av et prosjekt som jeg har hatt med meg siden jeg var 15 år, det er som jeg ble veldig ung mor! Lite ante jeg den gangen at i dag, snart 49 år, så sitter jeg her i Oslo, på vei til Nairobi – og prosjektet Holipa – det koker av kjærlighet hos meg, og jeg stoler på at de menneskene som er ment å være med, blir med.

Det er på et vis ikke noe jeg skal «gjøre» om du skjønner. Jeg bare er. Den jeg er. Min identitet. Den jeg er i dag er den som presenterer Holipa. Den du er i dag vil finne ut om det passer for deg.